Gammelars becomes petroholic
Jeg skulle se et stykke på Vårscenefesten i dag og ble spurt om jeg kunne skrive litt på bloggen om forestillingen. Det kunne jeg selvsagt, men halvveis ute i forestillingen var ikke dette så selvsagt lenger. Jeg fikk en følelse av at jeg måtte ha en distanse for å kunne skrive helt ærlig om dette. Jeg velger derfor å overlate ordet til mitt alter-ego Gammelars. Vi har mye tilfelles, men er også såpass forskjellig at det vil bli enklere å skrive personlig, uten å skrive selv J
Som mange vet, har jeg vært gift i mange år med ei som bedriver noe så ullent som performance til yrke. Hvis noen ba meg beskrive hva kona drev med, hadde jeg hatt vanskeligheter.
I dag var det altså min tur. Jeg skulle ikke se på kona, men var invitert med på noe som het ”Anonyme Petroholikere”. Som navnet tilsier har det hele med oljeavhengihet å gjøre. Gammelars dro dit full av trygghet om at hvis det var noe i dette kongerike som ikke led av dette, så var det ham; Gammelars kjører ikke bil, skal jeg noen steder, så labber jeg på mine føtter eller kjører hundespann. Hunder går ikke på olje.
I herlig vishet om at jeg ikke var avhengig av olje entra jeg forestillinga. Først var vi alle med på en introduksjonsrunde. Det var grei skuring. Gammlars har da snakka med fremmede før, minst to ganger. For ikke skremme alle de andre oljeslavene nevnte jeg liksom i forbifarten at jeg nok trodde at jeg var en smule avhengig jeg også. Ikke noen grunn til å storme frem der man lettere kommer i mål hvis man går sakte. Her hadde jeg jo uante muligheter til å vinne en masse folk over til min noe avslappede livstil, med skogsus, bølgeskvulp og fuglesang som faste følgesvenner.
10minutter etter presentasjonsrunden begynte den litt ekle følelsen å komme. Var dette virkelig sant? Er det så galt som de vil ha det til?
Etter 15minutter viste jeg svaret: Det er så galt. Vi har bygget en hel nasjon på olje og når den en gang tar slutt, om 50 år eller så, er det ingenting tilbake. Kanskje med unntak av en stor tomhet og et stort savn etter skosåler, kaffemaskiner, sykkeldekk, bensin, gore-tex jakker og you name it.
Gammelars var ikke bare avhengig, men superavhengig. Her trengtes mer enn ei ukes avvenning for å rive seg løs. Det går nemlig ikke an å rive seg løs sånn helt uten videre, eller helt aleine.
Hele nasjonene må dra i lag og spille det samme musikkstykke hvis vi skal få dette til. Hvor stor viljen er til det ute hos politikerne, er vel et spørsmål de fleste allerede veit svare på.
Hvor mye forskning bedrives i dag på alternative materialer til fritidsklær for eksempel, eller sykkeldekk? Null nix og ingenting.
Vi forsker riktignok litt på alternative energikilder, men det monner så lite.
Noen av de tingene Gammelars oppdaga var at det å kjøre hund ikke var ensbetydende med å være oljefri.
Lina som man bruker er et oljeprodukt, trekkselen er et oljeprodukt, skia mine er av olje, pulken og mye av sleden er oljebasert. Ja for inntil noen måneder siden var faktisk mange av klærne mine også oljebasert.
Der er jeg vist frigjort i dag. Ullfleece fra Nøstebarn og lokalprodusert bomullsanorak og bukse fra Jutul har gjort jobben.
I skrivende stund glir øynene mine sakte gjennom gamma og konstaterer at masse av de tingene jeg trodde var fantastiske bruksgjenstander stort sett er delvis eller helt laget av olje.
Anonyme petroholikere var ei ringebjelle av de store. En gong-gong som skapte skjelvinger helt inn i sjæla og som fremdeles får den til å dirre av frykt og skam. Frykt for å ikke kunne løsrive seg fra dette slaveriet man har kommet under og skam for at man kan være så sikker på seg sjøl og likevel ta så feil.
Gammelars vil rette en takk til kona som fikk ham ut av skauen og inn i speilsalen på rådstua og en kjempe takk til de anonyme petroholikerne som var der.
Gammelars vil tilslutt bruke anledningen til å nevne for dem at det nå finnes en til av dem.
MVH
Gammelars
Foto: Bernt Bjørn
Jeg skulle se et stykke på Vårscenefesten i dag og ble spurt om jeg kunne skrive litt på bloggen om forestillingen. Det kunne jeg selvsagt, men halvveis ute i forestillingen var ikke dette så selvsagt lenger. Jeg fikk en følelse av at jeg måtte ha en distanse for å kunne skrive helt ærlig om dette. Jeg velger derfor å overlate ordet til mitt alter-ego Gammelars. Vi har mye tilfelles, men er også såpass forskjellig at det vil bli enklere å skrive personlig, uten å skrive selv J
Som mange vet, har jeg vært gift i mange år med ei som bedriver noe så ullent som performance til yrke. Hvis noen ba meg beskrive hva kona drev med, hadde jeg hatt vanskeligheter.
I dag var det altså min tur. Jeg skulle ikke se på kona, men var invitert med på noe som het ”Anonyme Petroholikere”. Som navnet tilsier har det hele med oljeavhengihet å gjøre. Gammelars dro dit full av trygghet om at hvis det var noe i dette kongerike som ikke led av dette, så var det ham; Gammelars kjører ikke bil, skal jeg noen steder, så labber jeg på mine føtter eller kjører hundespann. Hunder går ikke på olje.
I herlig vishet om at jeg ikke var avhengig av olje entra jeg forestillinga. Først var vi alle med på en introduksjonsrunde. Det var grei skuring. Gammlars har da snakka med fremmede før, minst to ganger. For ikke skremme alle de andre oljeslavene nevnte jeg liksom i forbifarten at jeg nok trodde at jeg var en smule avhengig jeg også. Ikke noen grunn til å storme frem der man lettere kommer i mål hvis man går sakte. Her hadde jeg jo uante muligheter til å vinne en masse folk over til min noe avslappede livstil, med skogsus, bølgeskvulp og fuglesang som faste følgesvenner.
10minutter etter presentasjonsrunden begynte den litt ekle følelsen å komme. Var dette virkelig sant? Er det så galt som de vil ha det til?
Etter 15minutter viste jeg svaret: Det er så galt. Vi har bygget en hel nasjon på olje og når den en gang tar slutt, om 50 år eller så, er det ingenting tilbake. Kanskje med unntak av en stor tomhet og et stort savn etter skosåler, kaffemaskiner, sykkeldekk, bensin, gore-tex jakker og you name it.
Gammelars var ikke bare avhengig, men superavhengig. Her trengtes mer enn ei ukes avvenning for å rive seg løs. Det går nemlig ikke an å rive seg løs sånn helt uten videre, eller helt aleine.
Hele nasjonene må dra i lag og spille det samme musikkstykke hvis vi skal få dette til. Hvor stor viljen er til det ute hos politikerne, er vel et spørsmål de fleste allerede veit svare på.
Hvor mye forskning bedrives i dag på alternative materialer til fritidsklær for eksempel, eller sykkeldekk? Null nix og ingenting.
Vi forsker riktignok litt på alternative energikilder, men det monner så lite.
Noen av de tingene Gammelars oppdaga var at det å kjøre hund ikke var ensbetydende med å være oljefri.
Lina som man bruker er et oljeprodukt, trekkselen er et oljeprodukt, skia mine er av olje, pulken og mye av sleden er oljebasert. Ja for inntil noen måneder siden var faktisk mange av klærne mine også oljebasert.
Der er jeg vist frigjort i dag. Ullfleece fra Nøstebarn og lokalprodusert bomullsanorak og bukse fra Jutul har gjort jobben.
I skrivende stund glir øynene mine sakte gjennom gamma og konstaterer at masse av de tingene jeg trodde var fantastiske bruksgjenstander stort sett er delvis eller helt laget av olje.
Anonyme petroholikere var ei ringebjelle av de store. En gong-gong som skapte skjelvinger helt inn i sjæla og som fremdeles får den til å dirre av frykt og skam. Frykt for å ikke kunne løsrive seg fra dette slaveriet man har kommet under og skam for at man kan være så sikker på seg sjøl og likevel ta så feil.
Gammelars vil rette en takk til kona som fikk ham ut av skauen og inn i speilsalen på rådstua og en kjempe takk til de anonyme petroholikerne som var der.
Gammelars vil tilslutt bruke anledningen til å nevne for dem at det nå finnes en til av dem.
MVH
Gammelars
Foto: Bernt Bjørn
