I en festival som har publikums rolle som tema er Alfheimteatret spesielt
interessant. Å være publikum til integrert teater gjør meg - ofte
- veldig bevisst min egen oppførsel som publikum. Jeg kan bli litt
beklemt, samtidig som jeg er redd for å være fordumsfull. Jeg vil
nødig kreve for mye av aktørene, og heller ikke for lite. Jeg får
i det hele tatt mye å tenke på, og forestillingen er bare en del av
det. Mye handler om hvordan jeg forholder meg til mennesker med psykisk
utviklingshemming.
På festival i Helsinki i november traff jeg en kar hadde hatt en av sine sterkeste teateropplevelser på Rådstua Teaterhus. Han hadde vært i Tromsø og besøkt venner, tilfeldig stukket innom en forestilling , og blitt fulllstendig blåst av banen. Han husket ikke navnet på gruppa. – Totalteatret? Eller Haugen Produksjoner? Beaivvas Teater?, foreslo jeg. Det viste seg å være Alfheimteatret.
I Berlin er integrert teater en viktig del av Die Kulturbreuerei, en scene med profesjonelle kunstprosjekter i bydelen Prenzlauerberg. Nestoren blant teatervitere i Norge, Knut Ove Arntzen, nevnte en forestilling med denne integrerte gruppa som en av de STORE scenekunstopplevelsene han har hatt.
Det er noen år siden jeg så Alfheimteatret sist. Denne gangen satt jeg ikke og vurderte mine egne reaksjoner: Skaperne av forestillingen har funnet en form som gjør at grad av funksjonshemming overhodet ikke har noen betydning. Det er teater. Til tider magisk teater. De skakke, merkelige og høyst normale figurene som dukker opp på scenen er der fordi forestillingen trenger det. Det er morsomt, det er absurd og det treffer både barn og voksne. Og det er intelligent tenkt: Selv om forestillingen fungerer utmerket som ren underholdning, stiller den også spørsmål med hvem det er som definerer hva slags historie vi får fortalt. Hva er hjelpernes, eller i dette tilfelle sirkusdirektørenes, funksjon? Kan vi legge fra oss den velmenende hjelperrollen, som definerer og former de som er annerledes slik at de blir annerledes på “rett” måte? Sirkusdirektørene i forestillingen kan!
- Kan vi gå hit i morgen også?, sa en liten gutt foran meg til mora si da forestillinga var over. Det fikk jeg også lyst til.
Skrevet av Kristin Bjørn
Foto av Bernt Bjørn
På festival i Helsinki i november traff jeg en kar hadde hatt en av sine sterkeste teateropplevelser på Rådstua Teaterhus. Han hadde vært i Tromsø og besøkt venner, tilfeldig stukket innom en forestilling , og blitt fulllstendig blåst av banen. Han husket ikke navnet på gruppa. – Totalteatret? Eller Haugen Produksjoner? Beaivvas Teater?, foreslo jeg. Det viste seg å være Alfheimteatret.
I Berlin er integrert teater en viktig del av Die Kulturbreuerei, en scene med profesjonelle kunstprosjekter i bydelen Prenzlauerberg. Nestoren blant teatervitere i Norge, Knut Ove Arntzen, nevnte en forestilling med denne integrerte gruppa som en av de STORE scenekunstopplevelsene han har hatt.
Det er noen år siden jeg så Alfheimteatret sist. Denne gangen satt jeg ikke og vurderte mine egne reaksjoner: Skaperne av forestillingen har funnet en form som gjør at grad av funksjonshemming overhodet ikke har noen betydning. Det er teater. Til tider magisk teater. De skakke, merkelige og høyst normale figurene som dukker opp på scenen er der fordi forestillingen trenger det. Det er morsomt, det er absurd og det treffer både barn og voksne. Og det er intelligent tenkt: Selv om forestillingen fungerer utmerket som ren underholdning, stiller den også spørsmål med hvem det er som definerer hva slags historie vi får fortalt. Hva er hjelpernes, eller i dette tilfelle sirkusdirektørenes, funksjon? Kan vi legge fra oss den velmenende hjelperrollen, som definerer og former de som er annerledes slik at de blir annerledes på “rett” måte? Sirkusdirektørene i forestillingen kan!
- Kan vi gå hit i morgen også?, sa en liten gutt foran meg til mora si da forestillinga var over. Det fikk jeg også lyst til.
Skrevet av Kristin Bjørn
Foto av Bernt Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar